Igår var jeg på en bokbutikk og snakket med en gal mann. Har øste over oss med informasjon om alt fra hjembyen hans til hans siste depresjoner. Og da vi til slutt klarte å rive oss fra ham, ville han at vi skulle love ham noe. At når vi kommer tilbake til Europa så skulle vi si at han er et godt menneske. At det finnes gode mennesker her. Og at han gjør så godt han kan. Han gråt mens han sa det.Nå er kanskje ikke han den beste representanten for amerikaneren i gaten. Men han er ikke den eneste som er redd for hva vi, resten av verden, synes om dem. Jeg tror de er redde for det de synes om seg selv også, egentlig. Og derfor demonstrerer de. For å vise at de er mot det Amerika som torturerer fanger på Cuba og i Irak. Det Amerika som er selvopptatt og egoistisk og styrt av oljepriser. I Berkeley har demonstrasjonene for tiden et veldig lokalt utgangspunkt. Bildet ovenfra, som jeg fikk fra en amerikansk fotostudent fordi jeg hadde glemt mitt eget kamera, viser en av de største demonstrasjonene på mange år. Tusenvis tilbragte en hel dag foran City Hall for å demonstrere mot det lokale rekrutteringskontoret til militæret. Med tanke på at to av de ti farligeste byene i USA ligger under et kvarter fra Berkeley er det sannsynligvis nok av fattige, unge menn å ta av. Jeg snakket med en av dem. Han skulle ikke stemme ved valget. Han hadde allerede valgt sa han. Og pekte på flagget.
3 kommentarer:
Ok, jeg forstod ikke.. Hvorfor skulle ikke han stemme, han som pekte på flagget?
Jeg skjønte heller ikke det med flagget. Men blant amerikanere i Europa er det nesten det vanligste at de ikke ønsker å vedkjenne seg fedrelandets politikk. Det minner om den holdningen man treffer hos eldre tyskere når det gjelder Hitlertiden. De har problemer med å fordømme Israelsk palestinerpolitikk fordi folket er jøder. Noen ganger er tihørighet en vanskelig sak.
Han hadde valgt flagget. Og USA. Så da trengte han visst ikke å velge mer. Det var ikke logisk.
Legg inn en kommentar