Morgenstund har gull i munn

Noen ganger tenker jeg at USA ikke er så ulikt Norge. Alt er veldig nytt for meg, men det hadde det på en måte vært i Trondheim også. Andre ganger tenker jeg at USA ikke ligner på Norge i det hele tatt. For eksempel når jeg sykler til skolen om morgenen og ser dette. I hvert eneste portrom på skoleveien min har hjemløse laget små krypinn. Når jeg sykler hjem er de borte. Men neste morgen, før byen har våknet skikkelig, er de der igjen. De samme slitte soveposene og de samme lurvete hodene som myser mot solskinnet. Det føles påtrengende å komme så nær dem når de fremdeles sover. Som om jeg skulle sykle gjennom soverommet til vilt fremmede mennesker. Men jeg tror de er vant til det.
Jeg vet ikke helt hvorfor det er så mange av dem. Jeg har hørt at de avviklet alle sinnsykehusene en gang på søtti- eller åtti-tallet. Noen av dem kommer nok derfra. Og at de får månedtlige pengebeløp istedenfor langsiktig hjelp. Men den beste forklaringen er nok at nesten ingen har sykeforsikring og at den behovsbaserte sosialstøtten er svært vanskelig å få. Og at minstelønnen i California, som er historisk høy, ligger på under 10 dollar, mens leieprisene her er høyere enn i Norge. I den grad den amerikanske drømmen finnes, er det nok i hodene til de sovende, hjemløse som jeg sykler forbi om morgenen.