Her står jeg på en strand som vi stoppet ved på Roadtripen vår. Det er få ting som har fått meg til å føle meg så liten før, som å vite at mellom meg og Asia er det bare vann. Kilometer på kilometer med vann. Det er da man skjønner hvor stor verden er.
Og det er når man kjører bil gjennom småbyer i USA at man begynner å forstå noe om dette landet. For USA er ikke storbyer. USA er alle menneskene som bor i alle husene som vi kjørte forbi. USA er den unge gutten vi snakket med på en av rasteplassene som kanskje snart skal til Irak fordi han ikke har noe annet valg. USA er mannen som kjøpte øl til oss fordi bestefaren hans var norsk, og USA er blåbærpannekakene med lønnesirup som jeg spiste på en diner langs veien. USA er endeløse jorder, meksikanere som vasker gulv, enorme friluftsbiler på brede, flate veier, hvitt brød og reklameplakater. USA veldig mye. Men USA er definitivt ikke Norge.
2 kommentarer:
oi, jeg tror jeg ser meg selv. rett over bølgene, på andre siden av stillehavet. Jeg vinker!
Den som har reist transsibirsk med tog til Asia, der på den andre siden, vet at det er mye land også i den retningen. Men det som også gjør verden stor er mangfoldet av mennesker man kan være heldig å møte der. Jeg bukker.
Legg inn en kommentar