Vann over hodet

Dette bildet viser alt annet enn Berkeley idag. Det er tørt og lyst og solen skinner inn gjennom de enorme glassvinduene på biblioteket hvor jeg sitter. På bildet et vi på akvariet i Monterey på roadtrippen. De pleide å ha en hvithai der, men den hadde det visst ikke så fint, så da slapp de den løs. Men den er nok i nærheten fremdeles, tatt i betraktning at den største yngleplassen for hvithai, hvis man ser bort fra Australia, ligger rett utenfor her.

I dag er en ganske god dag så langt. Og snart er jeg enda en dag nærmere halvveis. Det er rart med det. Den første måneden bare ventet og ventet jeg på at tiden skulle begynne å gå. Og så plutselig gjorde den det uten at jeg egentlig la merke til det.

United States Marine Corps Recruitment Office

Igår var jeg på en bokbutikk og snakket med en gal mann. Har øste over oss med informasjon om alt fra hjembyen hans til hans siste depresjoner. Og da vi til slutt klarte å rive oss fra ham, ville han at vi skulle love ham noe. At når vi kommer tilbake til Europa så skulle vi si at han er et godt menneske. At det finnes gode mennesker her. Og at han gjør så godt han kan. Han gråt mens han sa det.
Nå er kanskje ikke han den beste representanten for amerikaneren i gaten. Men han er ikke den eneste som er redd for hva vi, resten av verden, synes om dem. Jeg tror de er redde for det de synes om seg selv også, egentlig. Og derfor demonstrerer de. For å vise at de er mot det Amerika som torturerer fanger på Cuba og i Irak. Det Amerika som er selvopptatt og egoistisk og styrt av oljepriser. I Berkeley har demonstrasjonene for tiden et veldig lokalt utgangspunkt. Bildet ovenfra, som jeg fikk fra en amerikansk fotostudent fordi jeg hadde glemt mitt eget kamera, viser en av de største demonstrasjonene på mange år. Tusenvis tilbragte en hel dag foran City Hall for å demonstrere mot det lokale rekrutteringskontoret til militæret. Med tanke på at to av de ti farligeste byene i USA ligger under et kvarter fra Berkeley er det sannsynligvis nok av fattige, unge menn å ta av. Jeg snakket med en av dem. Han skulle ikke stemme ved valget. Han hadde allerede valgt sa han. Og pekte på flagget.

Piken og havet

Her står jeg på en strand som vi stoppet ved på Roadtripen vår. Det er få ting som har fått meg til å føle meg så liten før, som å vite at mellom meg og Asia er det bare vann. Kilometer på kilometer med vann. Det er da man skjønner hvor stor verden er.
Og det er når man kjører bil gjennom småbyer i USA at man begynner å forstå noe om dette landet. For USA er ikke storbyer. USA er alle menneskene som bor i alle husene som vi kjørte forbi. USA er den unge gutten vi snakket med på en av rasteplassene som kanskje snart skal til Irak fordi han ikke har noe annet valg. USA er mannen som kjøpte øl til oss fordi bestefaren hans var norsk, og USA er blåbærpannekakene med lønnesirup som jeg spiste på en diner langs veien. USA er endeløse jorder, meksikanere som vasker gulv, enorme friluftsbiler på brede, flate veier, hvitt brød og reklameplakater. USA veldig mye. Men USA er definitivt ikke Norge.

Morgenstund har gull i munn

Noen ganger tenker jeg at USA ikke er så ulikt Norge. Alt er veldig nytt for meg, men det hadde det på en måte vært i Trondheim også. Andre ganger tenker jeg at USA ikke ligner på Norge i det hele tatt. For eksempel når jeg sykler til skolen om morgenen og ser dette. I hvert eneste portrom på skoleveien min har hjemløse laget små krypinn. Når jeg sykler hjem er de borte. Men neste morgen, før byen har våknet skikkelig, er de der igjen. De samme slitte soveposene og de samme lurvete hodene som myser mot solskinnet. Det føles påtrengende å komme så nær dem når de fremdeles sover. Som om jeg skulle sykle gjennom soverommet til vilt fremmede mennesker. Men jeg tror de er vant til det.
Jeg vet ikke helt hvorfor det er så mange av dem. Jeg har hørt at de avviklet alle sinnsykehusene en gang på søtti- eller åtti-tallet. Noen av dem kommer nok derfra. Og at de får månedtlige pengebeløp istedenfor langsiktig hjelp. Men den beste forklaringen er nok at nesten ingen har sykeforsikring og at den behovsbaserte sosialstøtten er svært vanskelig å få. Og at minstelønnen i California, som er historisk høy, ligger på under 10 dollar, mens leieprisene her er høyere enn i Norge. I den grad den amerikanske drømmen finnes, er det nok i hodene til de sovende, hjemløse som jeg sykler forbi om morgenen.

Fastelaven

Idag har vi vært på den norske sjømannskirken og spist fastelavensboller. Midt i det dyreste strøket i San Francisco stikker det plutselig opp et norsk flagg. Kirken kjøpte nemlig bygget før boligprisene gikk i taket.
Med ett sitter man og konverserer med en gammel norsk mann i dress, og ser andre nordmenn ta nattverd hos en norsk prest. Ganske sært. Og hvis hjemlengselen skulle bli for ille, så selger de brunost og melkesjokolade. Men jeg tror egentlig ikke at jeg er lenge nok borte til at det blir nødvendig. Det får da være grenser for romantisering av norske meieriprodukt. Jeg skal nok takle et par måneder med spray-can cheese og artificially flavoured candy isteden.

The "sunshine" state

I skrivende stund pisker regnet mot vinduene. Hvem skulle ha trodd at de to klesplaggene jeg skulle savne mest var regnbukse og sjøstøvler? Som dere ser på bildet brukes regnjakken flittig. Både den og sykkelen som jeg poserer så fint foran er jevnlig i bruk. Etter at jeg fikk pumpet litt mer luft i dekkene er sykkelen helt grei. Men det må nevnes at da jeg tok den med på en sykkelsjappe for å få den fikset litt opp, så sukket mannen som jobbet der og mente at her var det ingenting han kunne gjøre. Jeg er usikker på om han mente det positivt. Den lille blå detaljen under setet er forøvrig en pumpe som man kan bruke for å justere luftmengden. Fiffig.
Sykkelen hjelper veldig på trygghetsfølelsen, men i disse dager tror jeg ikke at jeg hadde trengt å bekymre meg uansett. Jeg skulle nemlig gjerne sett den banditten som orker å rusle gatelangs i dette været på jakt etter noen skarve dollar.