Adressen min

Room 468
International House
2299 Piedmont Ave.
Berkeley, CA 94720

Hvis noen lurte.

Dollaren er på fire-tallet!

Der skjedde det. For første gang siden 1980 falt dollaren ned på fire-tallet. 4,99 norske kroner måtte man igår ut med for å få en washington i neven. Hvilken konsekvenser har dette for meg, spør du? Vel, fordi jeg var nærmest datoen i vår lille interne tippekonkurranse, vinner jeg en muffins. Jippi!

Grapefruktgåten

Det er noe med de amerikanske grapefruktene. De er ikke like bitre som dem vi får i norge. Og jeg innbiller meg at de kanskje er saftigere. Det er slett ikke uvanlig at folk fyller hele frokostbrettet sitt på I-House med halve grapefrukter. Jeg har tatt meg selv i å dagdrømme om dem. Hver morgen spiser jeg minst tre halve.
Men så begynte det å skje noe. Jeg klødde over alt. Huden min ble tørrere og tørrere. Jeg smurte og smurte, men det var omtrent som å prøve å vanne sahara. Jeg snakket med flere av dorm-naboene mine. De opplevde det samme. Med gru gikk det opp for oss. Kanskje det var grapefruktene? De søte, saftige, lystigrøde grapfruktene? Men hvordan skulle vi klare å slutte nå? Vi sluttet å snakke om hvor tørr huden vår var. Forbigikk det i stillhet. Og fortsatte å spise grapfrukt. Med skyldige ansikter gravde vi ut fruktkjøttet med skjeene våre. Og smilte tappert til ansiktene våre begynt å sprekke.

Helt til en nederlender en dag lo lystig av oss. "Grapefruktene? Haha, trodde dere at det var grapefruktene?" Vi nikket skyldige. "Tullinger. Det er all kloren i dusjene som gjør huden deres tørr!" Med ett husket jeg klordunsten som slår mot meg hver morgen. Og gravde ekstra dypt med skjeen, så sitrusspruten skøyt muntert ut over bordet.

Sånn går nu dagan

Jeg sitter på det majestetiske Doe Library i hjertet av campus. Ute skinner solen ned på myke gressplener og blomstrende kirsebærtrær. Jeg sitter her. Under et enormt hvelvet tak, omringet av enorme vinduer og skinninnbundne bøker.

Hver morgen innbiller jeg meg at jeg kanskje skal klare å komme à jour. Og hver kveld konstaterer jeg skuffet at det aldri kommer til å skje.
Det er enkelt og greit for mange sider som skal leses, for mange notater som skal noteres og for mange essays som skal skrives. For mange meningsløse oppgaver som skal gjøres, bare for at det skal krysses av et eller annet sted at jeg har gjort det. Men det har jeg jo ikke. Ikke enda, ihvertfall.

Og sånn går dagene.