Farvel til Berkeley

Nå har jeg snart pakket ferdig og om ikke veldig mange timer sitter jeg på flyet til Mexico. Siste blogginnlegg fra USA starter med et bilde av jentene med paljettkjoler i Las Vegas.

Veldig snart er semesteret mitt her i USA historie. Det føles rart. Jeg er ikke særlig trist, for jeg vet at de kommende ukene kommer til å bli fantastiske. Om en og en halv uke går jeg av flyet i Hong Kong. Og om fem uker kan jeg sette beina på norsk jord igjen, etter å ha reist rundt hele kloden siden jeg dro fra Bergen i januar. Jeg tror nok at jeg kommer til å savne en god del herfra. Sannsynligvis mye mer enn jeg tror nå. Men akkurat nå føles det egentlig veldig godt å dra. Aldri mer:
- stå opp midt på natten og krabbe ned fra køysengen, finne nøklene til badet i mørket og tusle ned en lang gang for å tisse
- finne lange, tykke, svarte hår i sokkene mine
- bli avbrutt midt i en samtale av noen som lurer på hvilket språk jeg snakker
- spise overkokt brokkoli i dining hall
- ha tre midterms samme uke (aldri mer ha midterms, faktisk)

Lurer på om jeg noensinne kommer tilbake hit. Deter ikke sikkert. Jeg kommer ihvertfall alltid til å huske at jeg var her. Kanskje jeg burde skrive det et eller annet sted før jeg drar. Torill var her. En liten stund. For lenge, lenge siden.

(Selv om det ikke blir noen flere innlegg fra Berkeley, skal jeg prøve å få skrevet litt underveis mens vi reiser. Så vet dere hvilket land jeg er i, i det minste. Hvis jeg vet det, altså.)

Mennene i mitt liv

Gratulerer så mye med dagen, både Pappa og Kenneth. I år har dere nemlig bursdag på samme dag, ihvertfall for meg. Akkurat nå har Kenneth bursdag i Hong Kong samtidig som Pappa har bursdag i Norge.
De her tidssonene tar helt knekken på meg, altså. Når vi befinner oss på steder hvor klokken er det samme igjen, skal dere få bursdagsklemmer begge to. Inntil videre får dere nøye dere med dobbelgratulasjon her på bloggen.

Gratulerer,
Gratulerer,
Gratulerer! (Det ble visst en trippel. Og det synes jeg dere fortjener.)

Adressen min

Room 468
International House
2299 Piedmont Ave.
Berkeley, CA 94720

Hvis noen lurte.

Dollaren er på fire-tallet!

Der skjedde det. For første gang siden 1980 falt dollaren ned på fire-tallet. 4,99 norske kroner måtte man igår ut med for å få en washington i neven. Hvilken konsekvenser har dette for meg, spør du? Vel, fordi jeg var nærmest datoen i vår lille interne tippekonkurranse, vinner jeg en muffins. Jippi!

Grapefruktgåten

Det er noe med de amerikanske grapefruktene. De er ikke like bitre som dem vi får i norge. Og jeg innbiller meg at de kanskje er saftigere. Det er slett ikke uvanlig at folk fyller hele frokostbrettet sitt på I-House med halve grapefrukter. Jeg har tatt meg selv i å dagdrømme om dem. Hver morgen spiser jeg minst tre halve.
Men så begynte det å skje noe. Jeg klødde over alt. Huden min ble tørrere og tørrere. Jeg smurte og smurte, men det var omtrent som å prøve å vanne sahara. Jeg snakket med flere av dorm-naboene mine. De opplevde det samme. Med gru gikk det opp for oss. Kanskje det var grapefruktene? De søte, saftige, lystigrøde grapfruktene? Men hvordan skulle vi klare å slutte nå? Vi sluttet å snakke om hvor tørr huden vår var. Forbigikk det i stillhet. Og fortsatte å spise grapfrukt. Med skyldige ansikter gravde vi ut fruktkjøttet med skjeene våre. Og smilte tappert til ansiktene våre begynt å sprekke.

Helt til en nederlender en dag lo lystig av oss. "Grapefruktene? Haha, trodde dere at det var grapefruktene?" Vi nikket skyldige. "Tullinger. Det er all kloren i dusjene som gjør huden deres tørr!" Med ett husket jeg klordunsten som slår mot meg hver morgen. Og gravde ekstra dypt med skjeen, så sitrusspruten skøyt muntert ut over bordet.

Sånn går nu dagan

Jeg sitter på det majestetiske Doe Library i hjertet av campus. Ute skinner solen ned på myke gressplener og blomstrende kirsebærtrær. Jeg sitter her. Under et enormt hvelvet tak, omringet av enorme vinduer og skinninnbundne bøker.

Hver morgen innbiller jeg meg at jeg kanskje skal klare å komme à jour. Og hver kveld konstaterer jeg skuffet at det aldri kommer til å skje.
Det er enkelt og greit for mange sider som skal leses, for mange notater som skal noteres og for mange essays som skal skrives. For mange meningsløse oppgaver som skal gjøres, bare for at det skal krysses av et eller annet sted at jeg har gjort det. Men det har jeg jo ikke. Ikke enda, ihvertfall.

Og sånn går dagene.

Skal det være, så skal det være. Når Pinger først var på besøk, måtte noen av de virkelig ekle amerikanske matvanene testes ut. Med vett og mot i både bein og armer raidet vi hyllene i et amerikansk supermarked på jakt etter fett og sukker.
Dessverre sviktet både mot og bein og armer når vi ble møtt av hylle på hylle av usunne alternativer. Vi fant raskt ut at det lureste var å holde seg til et par klassikere.

Twinkies: Den ultimate amerikanske junk-food klassikeren. Dette fantastiske bakverket(?) består av sukkerbrød og kremfyll og lite annet. Skal vissnok holde seg i årevis ved romtemperatur og kan frityrstekes for en ekstra kvalmende opplevelse.
Vi var igrunnen noe tvilende til produktet. Det ble litt vel søtt og fett. Grei smak, men man kan nesten kjenne kroppen ese ut mens man tygger. Etter kort tid endte våre eksemplarer sine liv i hotellets basspann, med frykt for at resten av turen ellers ville ha blitt preget av kvalme og brekningsfornemmelser.
Terningkast 3.

Snoballs: Hold dere fast. Her snakker vi sjokoladekake med kremfyll, dekket av et generøst lag av marshmallows og en ytre hinne av kokos. Kokosen var i anledning St. Patricks day farget til en festlig grønn. Overraskende godt, faktisk. Marshmellowlaget gav dem en artig, spretten konsistens, og kokosen gjorde dem litt mindre kvalmende. Myke og gode.
Terningskast 4.

Beef Jerkey: Ingen roadtrip uten tørket kjøtt. Hvis indianerne trengte det skal søren meg ikke søstrene Sommerfelt Ervik være dårligere. Helt grei smak, selv om det tok kort tid før vi konstaterte at fenalår er bedre.
Terningkast 4.

Vi tar opp konkurransen

Man registrerer at enkelte andre blogger har overskredet denne i popularitet, noe som naturligvis ikke kan aksepteres uten videre. Derfor presenteres idag tidenes dobbel-phoon: søstrene Sommerfelt Ervik phooner Alcatraz. Dette phoonet kan skilte med dobbeltbetydninger i hytt og pine, godt illustrert av det amerikanske barnet som entusiastisk ropte "Look, they're trying to escape" etter å ha bevitnet søstrenes eskapader. Ta deg en bolle, Al Capone!

Dinerfrokost

Jeg tok med meg søstra mi på frokost. Som man kan se sliter jenten med å få ned alt. Selv om vi bare bestilte halv en porsjon hver, hadde vi alt som er til høyre på bildet igjen etterpå. Hvem skulle trodd at to pannekaker på størrelse med en middels middagstallerken, dynket i smør og lønnesirup, kunne være så mettende?

Torill og Inger i begivenhetenes kjerne

På dagbladets nettsider kan man i dette øyeblikk se globetrotterne Inger og Torill overvære en liten bit av verdenshistorien (hvis man legger litt fantasi og mye godvilje til). Det står dessverre noen mennesker foran oss, høylytte sådan, men ta oss på vårt ord: Vi var der.

Legg fra Dem babyen her?

Dette skiltet henger utenfor en brannstasjon i San Francisco. Jeg har vridd og vendt på det, men jeg klarer ikke å komme frem til annet enn at det skal fortelle folk at det er trygt å forlate hittebarn der. Men det er bare en dør og en gate. Ingen luke. Ingen stråkurv med tepper. Ingen videre beskjed om hvordan barnet kan leveres. Kun et smalt fortau og en tungt trafikkert gate.

Lørdag kveld klokken 22.35

Tre ord: take home midterm.

Vann over hodet

Dette bildet viser alt annet enn Berkeley idag. Det er tørt og lyst og solen skinner inn gjennom de enorme glassvinduene på biblioteket hvor jeg sitter. På bildet et vi på akvariet i Monterey på roadtrippen. De pleide å ha en hvithai der, men den hadde det visst ikke så fint, så da slapp de den løs. Men den er nok i nærheten fremdeles, tatt i betraktning at den største yngleplassen for hvithai, hvis man ser bort fra Australia, ligger rett utenfor her.

I dag er en ganske god dag så langt. Og snart er jeg enda en dag nærmere halvveis. Det er rart med det. Den første måneden bare ventet og ventet jeg på at tiden skulle begynne å gå. Og så plutselig gjorde den det uten at jeg egentlig la merke til det.

United States Marine Corps Recruitment Office

Igår var jeg på en bokbutikk og snakket med en gal mann. Har øste over oss med informasjon om alt fra hjembyen hans til hans siste depresjoner. Og da vi til slutt klarte å rive oss fra ham, ville han at vi skulle love ham noe. At når vi kommer tilbake til Europa så skulle vi si at han er et godt menneske. At det finnes gode mennesker her. Og at han gjør så godt han kan. Han gråt mens han sa det.
Nå er kanskje ikke han den beste representanten for amerikaneren i gaten. Men han er ikke den eneste som er redd for hva vi, resten av verden, synes om dem. Jeg tror de er redde for det de synes om seg selv også, egentlig. Og derfor demonstrerer de. For å vise at de er mot det Amerika som torturerer fanger på Cuba og i Irak. Det Amerika som er selvopptatt og egoistisk og styrt av oljepriser. I Berkeley har demonstrasjonene for tiden et veldig lokalt utgangspunkt. Bildet ovenfra, som jeg fikk fra en amerikansk fotostudent fordi jeg hadde glemt mitt eget kamera, viser en av de største demonstrasjonene på mange år. Tusenvis tilbragte en hel dag foran City Hall for å demonstrere mot det lokale rekrutteringskontoret til militæret. Med tanke på at to av de ti farligeste byene i USA ligger under et kvarter fra Berkeley er det sannsynligvis nok av fattige, unge menn å ta av. Jeg snakket med en av dem. Han skulle ikke stemme ved valget. Han hadde allerede valgt sa han. Og pekte på flagget.

Piken og havet

Her står jeg på en strand som vi stoppet ved på Roadtripen vår. Det er få ting som har fått meg til å føle meg så liten før, som å vite at mellom meg og Asia er det bare vann. Kilometer på kilometer med vann. Det er da man skjønner hvor stor verden er.
Og det er når man kjører bil gjennom småbyer i USA at man begynner å forstå noe om dette landet. For USA er ikke storbyer. USA er alle menneskene som bor i alle husene som vi kjørte forbi. USA er den unge gutten vi snakket med på en av rasteplassene som kanskje snart skal til Irak fordi han ikke har noe annet valg. USA er mannen som kjøpte øl til oss fordi bestefaren hans var norsk, og USA er blåbærpannekakene med lønnesirup som jeg spiste på en diner langs veien. USA er endeløse jorder, meksikanere som vasker gulv, enorme friluftsbiler på brede, flate veier, hvitt brød og reklameplakater. USA veldig mye. Men USA er definitivt ikke Norge.

Morgenstund har gull i munn

Noen ganger tenker jeg at USA ikke er så ulikt Norge. Alt er veldig nytt for meg, men det hadde det på en måte vært i Trondheim også. Andre ganger tenker jeg at USA ikke ligner på Norge i det hele tatt. For eksempel når jeg sykler til skolen om morgenen og ser dette. I hvert eneste portrom på skoleveien min har hjemløse laget små krypinn. Når jeg sykler hjem er de borte. Men neste morgen, før byen har våknet skikkelig, er de der igjen. De samme slitte soveposene og de samme lurvete hodene som myser mot solskinnet. Det føles påtrengende å komme så nær dem når de fremdeles sover. Som om jeg skulle sykle gjennom soverommet til vilt fremmede mennesker. Men jeg tror de er vant til det.
Jeg vet ikke helt hvorfor det er så mange av dem. Jeg har hørt at de avviklet alle sinnsykehusene en gang på søtti- eller åtti-tallet. Noen av dem kommer nok derfra. Og at de får månedtlige pengebeløp istedenfor langsiktig hjelp. Men den beste forklaringen er nok at nesten ingen har sykeforsikring og at den behovsbaserte sosialstøtten er svært vanskelig å få. Og at minstelønnen i California, som er historisk høy, ligger på under 10 dollar, mens leieprisene her er høyere enn i Norge. I den grad den amerikanske drømmen finnes, er det nok i hodene til de sovende, hjemløse som jeg sykler forbi om morgenen.

Fastelaven

Idag har vi vært på den norske sjømannskirken og spist fastelavensboller. Midt i det dyreste strøket i San Francisco stikker det plutselig opp et norsk flagg. Kirken kjøpte nemlig bygget før boligprisene gikk i taket.
Med ett sitter man og konverserer med en gammel norsk mann i dress, og ser andre nordmenn ta nattverd hos en norsk prest. Ganske sært. Og hvis hjemlengselen skulle bli for ille, så selger de brunost og melkesjokolade. Men jeg tror egentlig ikke at jeg er lenge nok borte til at det blir nødvendig. Det får da være grenser for romantisering av norske meieriprodukt. Jeg skal nok takle et par måneder med spray-can cheese og artificially flavoured candy isteden.

The "sunshine" state

I skrivende stund pisker regnet mot vinduene. Hvem skulle ha trodd at de to klesplaggene jeg skulle savne mest var regnbukse og sjøstøvler? Som dere ser på bildet brukes regnjakken flittig. Både den og sykkelen som jeg poserer så fint foran er jevnlig i bruk. Etter at jeg fikk pumpet litt mer luft i dekkene er sykkelen helt grei. Men det må nevnes at da jeg tok den med på en sykkelsjappe for å få den fikset litt opp, så sukket mannen som jobbet der og mente at her var det ingenting han kunne gjøre. Jeg er usikker på om han mente det positivt. Den lille blå detaljen under setet er forøvrig en pumpe som man kan bruke for å justere luftmengden. Fiffig.
Sykkelen hjelper veldig på trygghetsfølelsen, men i disse dager tror jeg ikke at jeg hadde trengt å bekymre meg uansett. Jeg skulle nemlig gjerne sett den banditten som orker å rusle gatelangs i dette været på jakt etter noen skarve dollar.

Typisk frokost

For å gi dere som ikke er her som jeg er et slags bilde av tilværelsen min, tenkte jeg at jeg skulle vise frem det som så langt er en ganske typisk frokost. Jeg kjøper de groveste frokostblandingene jeg kan finne på min nærmeste Andronicos, og spiser dem med melk og bær. Andronicos er en av de mer fancy mabutikkene, men det er verdt det å betale litt mer for å slippe å gå rundt i et av de grelt belyste alternativene, hvor alt er knallfarget og slitsomt og sikkert fullt av fett og sukker. Det som på bildet kanskje ser ut som cornflakes er helkornsflak av diverse kornsorter. Enkelte av kornsortene er til og med egne tradmarks(!). Jordbær er ikke direkte billig, men det blir det nok så snart temperaturen stiger litt mer. De amerikanske blåbærene har jeg prøvd meg på, men hvis man er vant til de mindre og mer smakfulle norske, virker de amerikanske slektningene enkelt og greit litt vasne.

Torill blogger

Ja, da var altså bloggingen igang. Med et vakkert bilde av inngangsdøren min her i Francisco street. Den samme jeg for få minutter siden løp inn. Jeg har nemlig gjort den bragden i kveld å gå alene hjem for første gang.(!) Jeg overlevde, men jeg må tilstå at jeg skyndte meg det siste stykket. Etter å ha blitt fortalt om kriminelle som sover om dagen og "jobber" om natten, og om uteliggere som visstnok er ravende gale alle sammen, er ikke en tur alene i mørket det som virker mest fristende. Men jeg har observert opp til flere andre unge jenter som gjør det, så da må vel jeg også klare meg. Det er grenser for hvor lenge en 21åring kan forvente å bli fulgt hjem. Og jeg bor tross alt innenfor grensen som den snille mannen på YMCA tegnet på kartet mitt. Ifølge ham kan jeg føle meg trygg så lenge vinduene rundt meg ikke har stenger foran seg og så lenge det er relativt langt mellom fartsbumpene. De to reglene har jeg alle planer om å leve etter.